Når blir en kunstner farlig?

Når blir en kunstner en trussel for en stat? Det er et spørsmål vi sjelden trenger å stille her hjemme i Norge. Men det finnes land der grensen går et helt annet sted – og der kunstnere har betalt dyrt for å krysse den. 

Ai Weiwei er sannsynligvis den mest kjente nålevende kunstneren fra Kina. Verkene hans har blitt vist på Tate Modern, Venezia-biennalen og de viktigste museene i verden. Og samtidig har han vært overvåket, arrestert og fratatt passet av sitt eget land.

🎬 Denne måneden i Kunst på film viser vi Ai Weiwei: Never Sorry – en film om kunstneren, om Kina, og om hva som skjer når kunst begynner å stille spørsmål ved makten. Gå ikke glipp av visningene! 

📍 Bergen – tirsdag 22. september på Cinemateket i Bergen
📍 Oslo – lørdag 26. september på Cinemateket i Oslo
📍 Trondheim – lørdag 26. og onsdag 30. september på Cinemateket i Trondheim

Stillbilde fra Ai Wei Wei Never sorry ©

Ai Weiwei var bare ett år gammel da faren, poeten Ai Qing, falt i unåde hos regimet i 1958. Hele familien ble sendt i eksil til Nordvest-Kina. Der ble faren satt til å vaske offentlige toaletter, og der vokste den unge kunstneren opp.

Den oppveksten ble liggende i alt han senere skulle lage.

La meg vise deg noen av Ai Weiwei sine verk. 

I 1995 lot han seg fotografere mens han slapp en to tusen år gammel Han-krukke i bakken. Noen ville sagt at det var hærverk, mens kunstneren selv brukte den dyrebare krukken for å reise et spørsmål om hvem som bestemmer hvilken fortid som skal bevares og hvilken som skal glemmes. 

Så, hvordan oppstår konflikten mellom makten og kunsten? 

Dropping a Han Dynasty Urn, 1995. © Ai Wei Wei / BONO

Så skapte han et annet verk – hundre millioner solsikkefrø i ekte størrelse som han lagde i porselen og håndmalte hver eneste av dem. Alle ser like ut men kommer du nærmere så ser du at ingen er like. Den enorme massen ble en metafor for mennesker i Kina, hvor det ene individet forsvinner i mengden, men fortsatt finnes.

Men det var ikke før jordskjelvet i Sichuan i 2008 at Ai Weiwei ble en tydelig politisk trussel. Flere skoler kollapset, og tusenvis av barn mistet livet. Myndighetene sensurerte all informasjon om katastrofen, og navnene på barna ble adri offentliggjort. 

Ai Weiwei bestemte seg derfor for å telle barneofrene og samle inn navnene selv. Resultatet ble 5 212 navn, og verket Remembering, der han dekket et museumsvegg i Munchen med flere tusen skolesekker. 

Reaksjonen fra Kina kom raskt. Bloggen hans ble stengt, og studioet hans ble revet. I 2011 ble han holdt fanget i 81 dager på et hemmelig sted, uten at det ble reist siktelse mot ham. Passet sitt fikk han først tilbake fire år senere. 

Sunflower seeds, 2008;  Remembering, 2009 

Hvorfor skulle et land med 1,4 milliarder innbyggere bry seg om hva én kunstner finner på?

En knust krukke er bare en knust krukke. Porselensfrø er bare porselensfrø. En liste med navn er bare en liste med navn. Det farlige er oppmerksomheten de samler. Kunst overbeviser oss ikke slik et argument gjør. Den går rett i magen, og den samler mennesker rundt seg.

Filmen Ai Weiwei Never Sorry kommer tett på mennesket bak overskriftene. Den gir deg ikke et ferdig svar, men den lar deg sitte igjen med spørsmålet: hvor går skillet mellom kunst og politikk?